Hei!
Nordmann her, med et ønske om å kunne kalle meg en ekte "Mustachian" etter hvert. Jeg er og har alltid vært relativt god til å spare, gitt forutsetningene mine. Nå er jeg straks 25 år og bor med min samboer som er året yngre. Jeg er i fast jobb med bruttoinntekt på omtrent 500.000, og samboeren som har studert og jobbet deltid, blir ferdig med sin bachelor or søker fast jobb fra sommeren av.
Hun har en nedbetalt 2014 Nissan Leaf som pdd. er ekstremt gunstig. Jeg har i forbindelse med jobb en 2015 mod. pickup. Denne har jeg bestemt meg for å kvitte meg med, siden godtgjørelsen fra jobb ikke dekker nok av utgiftene + verditap. Verditapet på denne har vært nesten ikke-eksisterende hittil da jeg gjorde et ganske godt kjøp. Får sannsynligvis igjen hele egenandelen jeg ga, pluss dekning til lånet. Går så over til firmabil som kun vil skattes av pr måned, som firma dekker alt av kostnader for. Dette er mitt første store steg i riktig retning!
Vi kjøpte oss leilighet høsten 2017 for 2.8 millioner, med ca 450.000 i egenandel. Sitter da med 2.350.000 i boliglån på litt over 2% rente. Jeg blir jo kvitt mitt lån på bilen snart, på over 4% rente. Samboeren har studielån på ca 300.000.
Siden vi ikke er gift har vi stort sett delt økonomi. Vi betaler dog samlet for felles innkjøp av dagligvarer og selvfølgelig lån og felleskostnader ifb. sameiet, som utgjør en del. Jeg har en del mer i lønn og er den som har mest mulighet - og kanskje lyst - til å spare penger.
Det jeg har gjort hittil er som sagt å begynne å kvitte meg med bil og lån for denne, satt opp budsjett (bruker YNAB) og gått over betalingshistorikken min i banken (fant diverse kostnader jeg ikke hadde helt kontroll over, blant annet dobbelt abbonnement på HBO Nordic..). Sammen har vi i tillegg snakket om å begrense kostnader generelt, men i utgangspunktet er det kun å etablere en periodisk matplan vi har gjort hittil.
Kortsiktige mål:
- Få solgt bil asap
- Få kontroll over utgifter til hobbyer, dagligvarer og andre "lettvinte" løsninger
- Lage en kontrollert plan for sparing, dvs hvor mye og hvor dette skal plasseres
Til sistnevnte ønsker jeg gjerne råd fra andre på forumet. Jeg vet litt om hva som finnes av alternativer for sparing, men jeg er ikke så veldig god til å regne ut hva som lønner seg mest. Jeg har generelt stor tro på at det å være gjeldsfri er viktig, og jeg har ikke nødvendigvis full tiltro til at dagens økonomiske og evt politiske situasjon vil bestå til jeg en vakker dag kan bli pensjonist.
Vi har kun boliglån på like over 2% rente. Men renten kan jo gå opp, og dermed har man på et vis - som jeg forstår det - et potensiale for større "avkastning" på å betale boliglånet. Selv om f.eks indeksfond i snitt gjerne har rundt 8% langsiktig avkastning (minus ca 3% inflasjon pdd? - skatt på gevinst - risiko for kræsj i markedet), og kanskje ser ut som et bedre sted å sette sparepengene, så har jeg mest tro på å betale ned mer på lånet.
Hva tror dere om dette, med de norske forholdene? Først nedbetale lån og deretter indeksfond, eller omvendt?
Jeg har et mål om å spare 35% av netto månedslønn fremover, i tillegg til å fortsette å kutte kostnader der det er mulig med dagens situasjon. Jeg får igjen en del egenkapital etter bilkjøp som skal spares/investeres. Har et "nødfond" på et par månedslønner for uforutsette ting, som vil forbli på sparekonto med 1.85% rente. Det er også mulig for meg å få en bedre stilling og dermed mer lønn etter jeg har opparbeidet meg mer ansiennitet.